LO Stat - Hedmark

LO Stat – Hedmark vil med denne uttalelsen anbefale at regjeringen nedlegger veto mot implementering av EUs vikarbyrådirektiv i norsk lovgivning.

Den nylig avsagte EFTA-domstolens kjennelse av 23 januar 2012, tilsier at EUs vikarbyrådirektiv skaper ytterligere usikkerhet vedrørende hvorvidt det er EU-domstolene, eller norsk rett, som er gjeldende rett ovenfor arbeidstakere. Det gjør at LO Stat – Oppland mener at saken bør vurderes på nytt av regjeringen (Arbeiderpartiet). (Sak E-2/11; Fri bevegelighet for tjenester – Direktiv 96/71/EF – Utsending av arbeidstakere – Minstelønn – Lengste ordinære arbeidstid – Vederlag for arbeidsoppdrag hvor overnatting utenfor hjemmet er nødvendig – Kompensasjon for utgifter).

I dommen fra Efta, fremgår det at utstasjoneringsdirektivet «ikke tillater en EØS-stat å sikre arbeidstakere utsendt til dens territorium fra en annen EØS-stat kompensasjon for utgifter til reise, kost og losji for arbeidsoppdrag hvor overnatting utenfor hjemmet er nødvendig».

Med en slik kjennelse, kan man vanskelig se at de tiltakene som settes i kraft for å motvirke sosial dumping i Norge står særlig sterkt i forhold til EU-rett, som Norge er forpliktet til å følge gjennom EØS-avtalen.

Hva er hensikten med vikarbyrådirektivet?
Vikarbyrådirektivet har sitt utspring i EUs intensjoner om å skape stor fleksibilitet i arbeidslivet. En av EUs fire friheter handler om «fri flyt av arbeidskraft» – både innenfor EU/ EØS-området, og innenfor hvert enkelt land.
I klartekst betyr det at EUs ønske er å ha arbeidstakere som på kort varsel kan ta ei vakt her og ei vakt der, eller ei ukes jobb, eventuelt månedsjobb der den tilbys.

Slike arbeidsvilkår setter ofte ansattes medbestemmelses- og innflytelsesrettigheter på arbeidsplassene de jobber på til side, og det reduserer arbeidstakerens muligheter til påvirkning gjennom fagforeninger ved slike korttidsengasjement. Ikke sjelden opplever man at arbeidstakeren helt eller delvis mister beskyttelsen av fritiden til seg og sin familie – gjennom at det settes krav til «tilgjengelighet» når arbeidsgiver krever det (alternativet kan være å miste fremtidige oppdrag).
I tillegg kan det være vanskelig å få ei lønn som er til å leve av gjennom tilfeldige og ustabile vikarjobber. Ustabil inntekt kan gi store vanskeligheter for mange på boligmarkedet, låneordninger og trygghet for seg og familien.
Ofte er det slik at innleide arbeidstakere får langt dårligere lønns- og arbeidsbetingelser enn de andre i bedriften som de får jobboppdrag i (minstelønn). Det er heller ikke uvanlig at arbeidstakere går på midlertidig ansettelseskontrakter i år etter år.

Etter at forbudet mot utleie av arbeidskraft ble opphevet i 1999, er det blitt etablert en rekke bemannings- og vikarbyråer rundt om i Norge – antallet antas å ligge på rundt 2 000 vikar/ bemanningsbyråer.
Det betyr at det i de siste årene har skjedd en sniktilpasning av et annet regime enn «faste ansettelser» for mange arbeidstakere. Motivene til vikar-/ bemanningsbyråene er å tjene penger på å utføre tjenester der hvor de får oppdrag. Det kan medføre et sterkt press på etablerte lønns- og arbeidsvilkår i samfunnet.

Avsløringene om arbeidsforholdene i Adecco og en rekke andre vikarbyråer, vitner om at det foregår grov utnyttelse av arbeidstakere med ulovlig overtid, luselønn, lange dagsverk og dårlig arbeidsmiljø. I tillegg hører vi om vikarer som «bor» gratis på vikarbyråets lokaler (være tilgjengelige) i håp om å få en tilfeldig vakt som måtte dukke opp for å spe på – en fra før av – dårlig inntekt.

Det kan derfor ikke være tvil om at vikarbyrådirektivet representerer en stor trussel for at vi får flere som ansettes på vikarvilkår, fremfor på avtaler med faste ansettelser. Det kan forringe manges trygghet for retten til å ha gode lønns- og ansettelsesvilkår på faste stillinger, og rett til å ha et godt arbeidsmiljø! I tillegg representer direktivet en klar svekkelse av stillingsvernet i Arbeidsmiljøloven.

Anstendige arbeidsforhold
Lover og avtaler knyttet til tariffavtaler slår fast at faste ansettelser skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv. Dette er nedfelt i Arbeidsmiljøloven, og har vært en del av norsk rettspraksis. Faste ansettelser sikrer arbeidstakerne ei lønn som er til å leve av og stabile forhold, og legger grunnlaget for en god sosial og velferdsmessig hverdag. I tillegg regulerer tariffavtalene en rekke andre forhold som forsikringsordninger, pensjonsordninger og andre forhold i tilsettingsforholdet.

Fagbevegelsen kan aldri godta, eller akseptere, at disse viktige grunnpilarene i norsk arbeidsrett og arbeidspraksis blir truet, eller utfordret!

Hva sier direktivet?
EU vedtok i 2008 vikarbyrådirektivet. Direktivet fastslår at vikarer skal sidestilles med fast ansatte når det gjelder lønns- og arbeidsvilkår. Men er dette godt nok for å bevare hovedregelen om «faste ansettelser som hovedregelen»?

Veksten i bruk av vikarer i Norge er stor. I 2008, da EU vedtok vikarbyrådirektivet ble 50 000 arbeidstakere leid ut, til en omsetning på mer enn 21 milliarder kroner.

Det kan ikke være tvil om at direktivet vil utfordre en rekke bestemmelser i vårt lov- og avtaleverk, blant annet Arbeidsmiljølovens bestemmelser knyttet til ansettelser. I direktivets artikkel 4, heter det at forbedret minimumsbeskyttelse av vikaransatte må ledsages av en revisjon av eventuelle restriksjoner eller forbud som måtte være pålagt vikararbeid. Dette utfordrer følgende tre forhold;

- Fagbevegelsen mener derfor at EUs vikarbyrådirektiv kan føre til krav om endringer i Arbeidsmiljølovens § 14-9 – om bruk av midlertidig ansatte og vikarer.
- Videre kan Arbeidsmiljølovens § 14-12 og 14-13 om innleie og utleie av arbeidskraft være i strid med direktivet, og dermed reise krav om revisjon.
- I tillegg kan andre tariffbestemmelser, som har til hensikt å sikre faste ansettelser, og redusere bruken av midlertidig ansettelser og vikarer også være i strid med direktivet. Det vil reise ytterligere krav om revisjon av tariffavtalene.

Viktig kompetanse kan forsvinne
Virksomheter kan enkelt bli tappet for kompetanse ved at arbeidstakere kommer og går. Eller at det kan forsinke prosesser med å videreutvikle kompetanse ved at man ikke har en stabil arbeidsstokk. Økt bruk av vikarer kan også være en stor trussel mot fagopplæringen (lærlingeordninger), enten fordi at dette ikke lengre blir et satsingsområde, eller gjennom at det ikke er nok stabil fagkompetanse i virksomhetene. For det kan ikke være tvil om at dersom direktivet vedtas, så vil det medføre utstrakt mer bruk av midlertidige ansettelser og bruk av vikarer med svekket ansettelsesvern!

Det er en reell fare for at med den arbeidsledigheten som Europa sliter med i dag, så kan vikar- og bemanningsselskapene med vikarbyrådirektivet i hånden kunne anvende arbeidstakere fra andre land på helt andre lønns- og arbeidsvilkår enn hva som gjelder i Norge. Det har Adecco og andre selskaper tydelig bevist!

Arbeiderpartiet må snu!
Fagbevegelsen kan ikke, og vil ikke, akseptere vikarbyrådirektivets trussel mot arbeidstakernes rett til å inneha trygge jobber, et velorganisert arbeidsliv, og et godt arbeidsmiljø!
En tilnærmelsesvis samlet fagbevegelse står bak kravet om at Stortinget må legge ned veto mot vikarbyrådirektivet! Partiene Senterpartiet og Sosialistisk venstreparti står på fagbevegelsens side i denne saken. Det er derfor et stort håp om at Arbeiderpartiet vil snu i denne saken – i tide!!